Hande Kader
Denne artikkelen er en del av kampanjen #12 kvinner på barrikadene er utviklet i samarbeid mellom illustratør Jenny Jordahl og Den norske Helsingforskomité. Vi presenterer 12 portretter av kvinner som står på barrikadene for andre kvinner, for å sette fokus på de største menneskerettighetsutfordringene for kvinner i Europa i dag – og hva som må gjøres for å overvinne dem. Les de andre 11 portrettene på kampanjesiden www.nhc.no/12kvinnerpabarrikadene
Istanbul Pride 28. juni 2015:
– Dere tar bilder men dere publiserer dem ikke. Ingen hører stemmene våre! Hande Kaders ord overdøver klapringen fra journalistenes kameralinser, mens vannkanoner og gummikuler hagler rundt dem. Politiets angrep på dem som hadde våget seg ut i gatene etter at myndighetene forbød markeringen er kontant og brutalt.
Hande står mørbanket av vannmassene med øynene fulle av raseri og tårer og roper mot journalistene. Bildene og ordene gjør henne kjent verden over, som den unge transkvinnen og sexarbeideren som ikke lar seg kue av det tyrkiske regimets brutalitet. Ingen vet enda at hun kun har ett år og trettini dager igjen å leve.
Europas farligste land
12. august 2016 blir Hande funnet voldtatt, lemlestet og forbrent. Etter at hun ikke var kommet hjem på flere dager begynte en venn å tråle seg gjennom byens likhus. I det lengste i håp om å ikke finne henne der. Hun ble sist sett da hun gikk inn i bilen til en kunde i sentrum av byen. Døren som lukket seg bak henne var det siste vennene så av henne, før augustdagen på likhuset. Politiet ser vekk. Nekter for at Hande er drept fordi hun er transkvinne. Fordi hun er profilert, gjenkjennelig, en regimekritiker og en av dem som gir det skeive miljøet et ansikt utad.
Hande er én av 51 transpersoner som er drept i Tyrkia siden 2008, Europas farligste land for transpersoner ifølge Trans Murder Monitoring project, som dokumenterer transfobiske drap verden over. Mange av dem er sexarbeidere, slik også Hande var. Ifølge paraplyorganisasjonen for europeiske lhbti–organisasjoner, ILGA Europe, er Tyrkia blant landene med Europas mest mangelfulle lovverk for lhbti-personer og både hatvold og trusler er vanlig. Sexindustrien har vist seg å være en av få tilgjengelige måter å tjene til livets opphold – og til livsnødvendig hjelp for å tilpasse biologisk kjønn og kjønnsidentitet.
Og denne hverdagen, den er livsfarlig.
R.I.P – #rest in power
Istanbul 21. august 2016:
Hundrevis tok til gatene i Istanbul bare få dager etter drapet på Hande. Tyrkias lhbti-miljø er utmattet og har fått nok av vold, trusler og politisk terror. Den grove volden Hande er utsatt for og politiets halvhjertede etterforskning provoserer og fortviler.
Hashtagen #HandeKadereSesVer, «Gi Hande Kader en stemme», skyter fart som et hult ekko av Handes egne ord ett år og noen og førti dager tidligere. Vissheten om at Handes egen historie er over, gjør det hun har sagt enda viktigere å formidle. Hande, #rest in power – ingen tror at Hande skal hvile i fred – hennes død er ikke noe man kan stede til hvile, #rest in peace.
«Transfobe mennesker sier de er redde for transpersoner, når det egentlig er de som setter dem i fare», sier en twitterbruker.
«Hvordan kan det å voldta og brenne en transperson regnes som mer akseptabelt enn å være trans?», sier en annen.
Svaret burde gi seg selv, men gjør det ikke.
Minst 3314 transpersoner drept siden 2008
20. november, hvert år:
Trans Murder Monitoring-prosjektet overvåker drap på transpersoner verden over, og navnene offentliggjøres i forbindelse med den årlige transminnedagen 20. november. Over hele verden markeres flere hundre nye navn hvert år. 3314 trans- og kjønnsmangfoldige personer er drept siden prosjektet begynte i 2008, 331 av dem bare siden september 2018. Transminnedagen er både en minnesmarkering og en advarsel – hvem overlever ikke året som kommer? Antallet øker for hver markering.
Dere tar bilder men dere publiserer dem ikke. Ingen hører stemmene våre!
Hande Kader
Transfobiske holdninger og lovgivning er blant de største menneskerettighetsutfordringene i Europa i dag. I tillegg til drap og annen vold, stigma og marginalisering, møtes behov for anerkjennelse av kjønnsidentitet med krav om tvungen sterilisering og opphold på psykiatriske klinikker, tap av foreldrerettigheter og obligatorisk skilsmisse ved endring av juridisk kjønn. Modige transaktivister står på barrikadene for å snakke om retten til å være seg selv, og alt for ofte blir de stående alene.
Derfor er Handes ord, og nettopp oppfordringen om å snakke fordi hun ikke lenger kan – #GiHandeKaderEnStemme, så viktig. Hande kritiserte journalistene for å ikke fortelle om det de så. La oss høre veldig godt etter hva som sies.